Høsten 1940 sto britene alene mot Nazi-Tyskland. Tapene var enorme, med 500 døde piloter og 1500 nedskutte fly. Men etter hvert skulle andre land komme britene til unnsetning. Blant dem var mange hundre norske piloter og flypersonell.
Tekst Grete Gaulin
Den 1. juni 1943 er den norske jagerpiloten Svein Heglund på et helt vanlig tokt over Nord-Pas-de-Calais på franskekysten. Han har akkurat gitt sin seksjon ordre om å følge ham i stup for å angripe to Focke-Wulf 190 som flyr under dem. Da han kommer på skuddhold, ser han ingen ting til de andre, men skyter selv ned de to fiendtlige flyene.
Men angrepet har ført Heglund inn over tyskkontrollert område. Han har sluppet opp for ammunisjon, og en Focke-Wulf nærmer seg bakfra. I piruettene oppe på himmelen blir surstoffmasken bokstavelig talt revet av ansiktet hans. Nå er gode råd dyre.
Fem fly på vingene
Det norske flyvåpenet hadde fått sin ilddåp over Oslo tre år før. Fem Gladiatorfly hadde gått på vingene mot tyske bombefly i en aksjon som var mer vågal enn fornuftig. Mot alle odds hadde samtlige norske piloter overlevd luftmøtet med tyskerne. Det beskjedne flyvåpenet hadde også vunnet en moralsk seier ved å skyte ned fire fiendtlige fly.
Mer ble det ikke over Norge. I stedet ble norske flyvere sluset inn i egne jagerflyskvadroner underlagt det engelske Royal Air Force. Unge norske menn som ikke visste fram eller bak på et fly kom seg til treningsleiren Lille Norge i Canada der de fikk opplæring av piloter som var ankommet bare måneder før – de fleste av dem med bare kort tids flyerfaring. Og så bar det videre til Island, Skottland eller England.
Man ble tidlig krøket i Lille Norge. Men det var intet reservelag som sto klar til innsats over kanalen og i Atlanterhavet våren 1941. I april kommer 330 Norwegian Squadron til Island. Den oppsettes med Northrop en-motors fly og Catalina flybåter med oppdrag å spotte tyske ubåter og fly samt eskortere konvoier fra tre baser på øya: Reykjavik, Akureyri og Budareyri.
I september samme år blir den første jagerflyskvadronen 331 med base i Skeabrae på Orknøyene operativ. I løpet av høsten blir den utstyrt med Spitfirefly, og de norske flyverne skjønner at britene ikke har til hensikt å la dem «sitte der oppe.»
Britiske og norske myndigheter har kranglet om hva det norske flypersonellet skal brukes til. Striden står om det skal opprettes egne norske skvadroner, og om nordmenn skal «spares» til innsats for Norge. De norske pilotene er selv ikke i tvil. De vil settes inn i krigen, de vil settes inn nå og de vil settes inn der kampene foregår.
De første norske tapene
I april 1942 får 331 beskjed om at de skal flyttes til North Weald i Sør-England. I mai er skvadronen i sin første luftkamp over kanalen, med ett nedskutt fiendtlig fly, ett skadet og ingen egne tap. 19. juni blir også den andre norske Spitfire-skvadronen som er opprettet, 332, overflyttet til North Weald. Samme dag blir 331 kalt ut på tokt sammen med skvadron 222. Oppdraget er en «shipping recce,» rekognosering for eventuelt angrep på skip. 331 flyr «på dekk,» det vil si like over havflaten, til Nieuwpoort i Belgia og videre nordover mot Nederland. 222 ligger over og holder utkikk. Snart oppdager skvadronen en armert tråler og et flakskip under seg.
Skvadron 331 trekker opp i 1500 fot og gir full motor. Så bærer det ned i stup mot de to skipene, mens kuler og granater fra flakskipet peprer luften. Skuddene fra flyene pløyer seg inn i skutesidene, og pilotene drar hardt i stikka for ikke å kollidere med skipet. Skvadronen svinger deretter vestover for å unngå flak, men må snart vende tilbake for å forsvare 222 som er under angrep fra seks Focke-Wulf. Flere Focke-Wulf kommer til, og de to allierte skvadronene kjemper i dødelige dogfights mot tyskerne.
Ett av 331-skvadronens fly stuper brennende i sjøen, et annet faller ned. To norske liv har gått tapt. Det skal snart bli flere. De heldigste av de nedskutte rekker å utløse fallskjermen og detter ned i «drinken» – de alliertes kallenavn på kanalen. Andre norske piloter havner inne på fransk territorium og blir enten tatt til fange eller reddet av motstandsbevegelsen. De siste tar seg tilbake til England for å fortsette kampen. Lille Norge sender nå så mange nyutdannede piloter og annet personell over til England at det ikke er plass til alle i de norske skvadronene. Mange tar derfor tjeneste i britiske jagerflyskvadroner eller i 76 Bomber Command.
Heder etter Diepperaidet
I RAF har man behørig merket seg den norske innsatsen. Brikker flyttes på tegnebordet, og styrker fordeles foran den store generalprøven i august 1942. 6100 mann skal besette den franske kystbyen Dieppe for å teste styrkene foran D-dagen. Skvadronene 331 og 332 får ordre om å flytte til flystasjonen Manston nord-øst i Kent.
Dieppe-raidet blir en fullbåren katastrofe. Av de 6100 soldatene som lander blir ett tusen drept, 600 såret og 1900 tatt til fange. De norske pilotene høster imidlertid heder. Med mellom 11 og 16 nedskutte fly gjør 331 og 332 – fra nå av kalt The Norwegian Wing – en av de fineste innsatsene i raidet. Det norske bakkemannskapet ved 332 setter RAF-rekord i drivstoffylling og re-armering av flyene; hele skvadronen, 12 fly, på bare ni minutter.
Våren 1943 ser en dramatisk økning av allierte bombeangrep over Tyskland. Men de allierte har fortsatt ikke kontroll over luftrommet mellom Storbritannia og Frankrike.
Linjen mellom liv og død er hårfin for Svein Heglund denne junidagen i -43.
Han har presset maskinen til det ytterste, og gått gjennom the gate. Han vet at fem minutter er maksimum for en slik belastning. Sporlysene som viser de fiendtlige skuddenes bane passerer farlig nær.
De to kjempende flyene nærmer seg kanalen. Heglund setter kursen mot den største skyen, legger flyet over på ryggen og trekker hardt i stikka. Det bærer i stup ned mot sjøen og i bølgehøyde flyr han tilbake til England.
Han har klart det.
Året etter, i juni 1944, er norske piloter over kanalen i det som ikke lenger er noen generalprøve. Under dem seiler to tusen nordmenn fordelt på 51 handelsskip og ti orlogsfartøyer. I lufta og på bakken er det 800 norske menn i to britiske og to norske skvadroner. I nord har man opprettet en ekstra norsk skvadron 333 som angriper tyske skip langs norskekysten og utfører såkalte «spesialoppdrag» bak fiendens linjer. Krigen er snart over.
Stupbombet Tyskland
De norske skvadronene har gjort en formidabel innsats. For det ene året 1943 er 331 best av 69 skvadroner med 68 nedskutte fly. 332 ligger på en sjetteplass med 36 nedskutte fly. Det siste krigsåret blir norske piloter i sine Spitfires brukt som stupbombere over Tyskland, noe flyene ikke er bygd for. Andre nordmenn har tilbrakt krigen i Bomber Command, som har hatt store tap med 2946 nedskutte fly og 20 000 drepte eller savnede flyvere og flypersonell. Også jagerpilotene lider store tap. Bare hver femte nordmann som har gjort tjeneste i RAF overlever krigen. Hele 334 blir drept. Men Svein Heglund klarer seg. Han blir etter krigen kåret til Norges flyger-ess med 16 nedskutte fly.
Les mer:
Spitfire Saga av Cato Guhnfeldt (2009)
l Luftforsvarets historie, bind 2
av Vera Henriksen (1996)
.jpg)
.jpg)
